Unntaket omfatter også formidling av unntatte finansielle tjenester. Dette var forutsatt allerede ved merverdiavgiftsreformen 2001, selv om ordlyden den gang kunne tyde på at unntaket bare omfattet formidling av visse finansielle tjenester, se Ot.prp. nr. 2 (2000–2001) side 124.

Med "formidling" forstås det å, på oppdrag fra en part, bistå med å etablere kontakt med den annen part og gjennomføre eller bistå oppdragsgiver i forhandlinger, og for øvrig yte slik bistand som er nødvendig for at partene skal inngå avtale. Kjernen i virksomheten vil være aktivt å bidra til å bringe partene sammen i en avtale.   

Det kan neppe stilles krav om at en formidler/mellommann må ha vært engasjert i samtlige faser av et oppdrag for at det skal være snakk om formidlingstjenester. Det «å bringe partene sammen» er vesentlig, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig.   

For at en virksomhet skal kunne anses som mellommann, kreves i tillegg at virksomhetsutøveren opptrer selvstendig, dvs. uavhengig av kontraktspartene, og ikke bare som representant for dem. I praksis er det videre uttrykt at en formilder ikke skal ha en selvstendig interesse i avtalens innhold. Det at en formidler har en interesse i at det blir inngått avtale, slik at han selv får betalt formidlingshonorar, diskvalifiserer imidlertid ikke fra å anses som en formidler.       

Formidling av finansielle tjenester omfatter tjenester fra forskjellige selvstendige mellommenn innen ulike deler av finansnæringen som fonds- og aksjemeglere, valutameglere, forsikringsmeglere etc. Banker og utstedere av betalingskort og kredittkort utfører betalingsformidling.

Finansielle instrumenter mv. omsettes i det alt vesentlige ved hjelp av profesjonelle aktører som enten selv trer inn i avtaler om kjøp og salg, eller formidler kontakt mellom avtalepartene uten selv å ta del i omsetningsavtalen (egentlig megling).

Formidleren kan selv tre inn i avtaler med kontraktspartene ved å opptre i eget navn og for egen regning. Det kalles selvinntrede eller «dealing», og er en form for egenhandel. Formidlingstjeneste som innebærer selvinntrede er omfattet av unntaket som omsetning av finansielle instrumenter.

Kommisjon  Ved kommisjon opptrer formidleren av den finansielle tjenesten i eget navn, men for fremmed regning, jf. kommisjonsloven 30. juni 1916 nr. 1 § 4. Deler av fondsmeglernes virksomhet kan ses som en særlig kommisjonsform. Også kommisjon er en form for egenhandel, da kommittenten (oppdragsgiver) formelt står utenfor avtalen, jf. kommisjonsloven § 56 første ledd. Mellom kommisjonær og kommittent består det et eget avtaleforhold. Omsetning i kommisjon er unntatt.

Fremmed navn  Formidlere kan også opptre i fremmed navn. Megleren trer da ikke selv inn i avtalen, men medvirker til avtaleslutning for fremmed regning. Megleren kan ha fullmakt til å inngå avtale på vegne av parten. Formidleren kan opptre på vegne av en eller flere ytere eller mottagere av finansielle tjenester, og mottar normalt vederlag fra bare den ene parten. Formidling i fremmed navn er i utgangspunktet unntatt fra avgiftsplikt.

Også agenter opptrer i fremmed navn. Disse kan ha fullmakt til å oppta ordrer eller slutte salg. Agenten opptrer imidlertid alltid på vegne av prinsipalen og ivaretar dennes interesser, mens en del meglere opptrer på vegne av begge parter i transaksjonen. Forsikringsagent med fullmakt til å inngå forsikringsavtale på vegne av prinsipalen kalles tegningsagent. Agent som ikke har slik fullmakt kalles formidlingsagent.

Formidling må avgrenses mot rådgivning, markedsføring og annen avgiftspliktig medvirkning. Utenfor unntaket faller derfor tjenester fra såkalte ratingbyråer og andre som yter investeringsrådgivning på selvstendig grunnlag uten sammenheng med konkrete finansielle tjenester. Formidling uten forbindelse med en avgiftsfri finansiell tjeneste kan omfattes av meglingsbegrepet, men er altså avgiftspliktig. Det gjelder for eksempel eiendomsmegling.

Formidlingsbegrepet må videre avgrenses mot tjenesteytelser av teknisk, administrativ eller forvaltningsmessig karakter.

De ulike aktørene som opererer i markedet for finansielle tjenester har forskjellige roller eller tilknytning til omsetningen i markedet. Mange som åpenbart opptrer som formidlere, mellommenn, tilbyr ofte tjenester som fremstår som mer komplekse enn det som følger av en vanlig avgrensing av begrepet formidling. En rekke tradisjonelle aktører i markedet spesielt knyttet til omsetning av finansielle instrumenter, som for eksempel verdipapirforetak etter lov om verdipapirhandel, vil derfor ha omsetning som er både avgiftspliktig og unntatt fra avgiftsplikt (såkalt delt virksomhet). Hvilke deler av foretakenes virksomhet som omfattes av formidlingsbegrepet har vært gjenstand for en rekke tvister.

En sentral rettskilde som kaster lys over innholdet i formidlingsbegrepet i norsk rett, er Høyesteretts dom i Sundal Collier Carnegie-saken (Rt. 2009 s. 1632). Denne avgjørelsen omtales nærmere under M-3-6.11.2. Omtale av formidling knyttet mot de ulike formene for finansielle tjenester er også omtalt i de særskilte kapitlene M-3-6.6 til M-3-6.12 nedenfor.